Denne uka i Krølltopp, både i bloggen og Instagram, blir vi bedre kjent med hvordan gutta opplever livet med krøller.
Vi har intervjuet Johan, opprinnelig colombianer og nå Oslo-borger, som har lange 3B krøller. «Jeg har alltid hatt et veldig godt forhold til håret mitt», forteller han. «Jeg er 50% svart og 50% urfolk. Mitt hår er en del av min identitet og min kulturelle arv, så for meg er det et motstandssymbol».
“Halvt godt” hår?
Johan opplever denne stoltheten til tross for at krøller blir ofte sett på som mindre ønskelig i Colombia, spesielt jo tettere krøllene er. En betydelig prosent av befolkningen i Colombia har afrikanske røtter, og likevel er det fortsatt mange i landet som beskriver afro hår som «dårlig hår», selv om disse holdningene er i endring.
«Moren min pleide å si at jeg har “halvt godt” hår, for jeg har løsere krøller enn henne. Helt siden jeg var bitteliten ville jeg ha langt hår og jeg greide som oftest å snike meg unna klipp. Bortsett fra én gang da jeg hadde lus. Det var mer tålmodighet med jentene, men vi var mange barn og jeg ble bare tvunget til å skinne meg». For han er de lange krøllene et symbol for frihet og motstand, og de er samtidig forbundet med livssynet blant amerikanske urfolk : «Håret blir sett på som en forlengelse av bevisstheten, så i mange urkulturer i Amerika lar man håret vokse langt, og eventuelt klipper det i spesielle ritualer».
Krøller og klisjéer
Likevel har han ofte opplevd press for å klippe seg fra familie, skole, klassekamerater, kjærester, og i profesjonelle sammenhenger. «Langt krøllete hår ga ofte assosiasjoner til latskap, småkriminalitet, dop, utenforskap. I tillegg har jeg danset hele mitt liv. Da jeg danset afrocolombiansk dans på universitetet trodde mange at jeg var homo fordi jeg var den eneste med lange krøller, rett og slett. Jeg har opplevd mye press til å klippe meg, og har sett meg nødt til å gjøre det noen ganger for å passe inn i visse miljøer». Slike antakelser skjer ikke bare i Colombia, men også i Norge. Johan jobber med integrering, og han forteller at noen ganger har kollegaene tatt for gitt at han var en av kursdeltakerne da han kom på jobb.
Linfrøgelé, en gammel hemmelighet
Men det har ikke bare vært en kamp: «Damene digger tydeligvis håret mitt, de spør ofte om å få ta på det. Om de spør er det greit, jeg liker at folk viser interesse». Da spør vi han hvordan han tar vare på manken, og vi får oss en overraskelse: «I perioder har jeg hatt fletter, da mine venninner hjalp meg å flette det. Og ellers vasker jeg bare med sjampo, og prøver litt forskjellige merker. Men linfrøgelé bruker jeg alltid».
– Vent litt. Linfrøgelé??? Du slår meg ikke som typen som leser mye hårblogger. Hvor har du lært dette?
– Jeg lærte å lage den av tanta mi, som har samme hårtype som meg, og har lagd linfrøgelé hele livet. Innimellom bruker jeg litt olivenolje, mest for luktens skyld, men linfrøgelé bruker jeg hver gang for at det skal se levende ut.
Et ønske om dialog mellom menn
Til slutt spør vi Johan om han har lyst til å dele noe mer med andre menn med krøller. «Jeg prøver bare å være meg selv. Men det handler ikke bare om hår, jeg synes at vi trenger en god dialog oss imellom om hva det betyr å være mann. Når det gjelder utseende er vi fortsatt veldig påvirket av eurosentriske idealer som ser ned på andre uttrykk, så når man har lange krøller blir man ofte misforstått, og folk kan anta at man ikke er en “ordentlig” mann. Men ting forandrer seg, og skjegg har for eksempel gått fra å ha liknende konnotasjoner til å være et maskulinitetssymbol. Jeg ønsker meg flere samtaler så vi ikke sitter fast i firkanta maskuline stereotypier. Jeg liker å se bra ut, å lukte godt, å føle meg bra med den jeg er».
